Meg selv av Henrik Wergeland

Denne ukens blogglekse omhandler diktet Meg selv av Henrik Wergeland, og dette innlegget skal forklare mitt syn på tematikken og virkemidlene i diktet.
Tematikken i diktet omhandler Wergeland selv, hvordan han er. Diktet kan på en måte sees på som et svar til andres kritikk. Ved første øyekast kan det se ut som om diktet er skrevet av en pessimist, men etter videre studie av diktet, kan det mer virke som om Wergeland har ett positivt menneskesyn. Utover i diktet handler det mindre om Wergeland selv, og mer om hvordan han tolker verden. Dette er ett typisk romantisk virkemiddel.

I diktet er det mange virkemidler. Noen av virkemidlene brukes for å fremheve Wergelands personlige mening, mens andre virkemidler er veldig typiske for romantikken. I diktet er det brukt flere symboler og metaforer. Setningen "Høystrædene vidjebusker, tillat bekken å skumme, når den går imellem stene". Med denne setningen kritiserer Wergeland alle sine egene kritikere, altså de "høytstrædende vidjebusker", for å ikke tillate han å skrive fritt når han møter ett problem, altså når "bekken går imellem stene". Diktet er også veldig fritt skrevet, det har ingen bestemt rytme, heller ikke så mange rim. Dette kan antyde at Wergeland prøvde å få seg selv til å virke fri, siden diktet er skrevet uten de typiske dikt-trekkene.