Denne ukens blogglekse handler om filmprosjektet vi hadde i uke 12.
Først og fremst vil jeg si at det er slike oppgaver som gjør Sandvika VGS til en såppas bra skole. Vi får faglig kompetanse, samtidig som vi får gjort noe som er veldig morsomt og spennende.
For å være helt ærlig så er ikke akkurat den typen arbeid som jeg lærer mest av. Det er ganske morsomt å jobbe med slike oppgaver, men jeg får desverre ikke så mye faglig ut av det.
Filmen til min gruppe var ikke like bra som vi hadde planlagt. Vi hadde godt over 30 minutter materiale å jobbe med, men til slutt viste det seg at alt var dårlig. Jeg tror dette kan ha noe med at samarbeidet på gruppa var dårlig, og at ikke alle gjorde som de skulle til en hver tid.
Jeg synes desidert at gruppen til Synne, Elisabeth, Morgan, Hilde og Robin var den beste. De hadde lagd en veldig oversiktlig og respektabel film som det virkelig var morsomt å se på. Morten sin gruppe var heller ikke så aller værst.
Ett slikt prosjekt tror jeg er godt for å få ett avbrekk i den vanlige skoledagen, men jeg tror at hvis vi skal få noe lærdom ut av det, må vi nok gjøre andre ting.
xoxo Gossip Boy
onsdag 22. april 2009
onsdag 1. april 2009
Vinterland - årets verste film?
Det er med høye forventninger om en varm og spennende film man setter seg ned for å nyte en film fylt av konflikter, vennskap og romanse. Du får også opplevd disse tingene, men på en veldig avstumpet og dårlig måte. Dette er en film som godt kunne ha vart i 1,5-2 timer. Istedenfor har regisør Hisham Zaman valgt å korte den ned til 53 minutter. Utrolig nok har filmen vunnet både Amanda-prisen i 2005 og Canal-prisen i 2006.
Filmen handler om Renas. Han er kurdisk, men bor veldig nord i Norge. Over telefon og brev har han forelsket/forlovet seg i en Nord-Irakisk dame som heter Fermesk. Gjennom brev og telefon har Renas hørt at Fermesk er en vakker Irakisk dame. Fermesk derimot har hørt at Renas er en rik og velstående mann. Desverre blir begge skuffet, og ingen av beskrivelsene passer.
Gjennom en utrolig nedkortet film får man møtt problemene de støter på, både i kjærlighetslivet og sosialt. Helt i slutten av filmen har Renas og Fermesk en stor krangel, som fort snur til at de havner i sengen, som også er filmens sluttscene.
Filmens hovedtema er helt klart kjærlighet. Hvordan oppnår man kjærlighet, og hvordan holder man den gående? Temaet kommer godt frem i filmen, men det er til tider man kanskje skulle trodd Hisham Zaman ville fremstilt historien annerledes for at temaet skulle kommet tydeligere frem.
Dersom man skulle nominert Vinterland til prisen "Årets verste film" ville den desidert vunnet. Den er totalt blottet for alt som har med kreativitet å gjøre, og når man er ferdig å se filmen, sitter man igjen med en irritasjon at man virkelig kastet bort 53 minutter på å se dette søppelet. Regisør Hisham Zaman som ellers er en talentful og god regisør, klarer desverre ikke å levere denne gangen.
Filmen handler om Renas. Han er kurdisk, men bor veldig nord i Norge. Over telefon og brev har han forelsket/forlovet seg i en Nord-Irakisk dame som heter Fermesk. Gjennom brev og telefon har Renas hørt at Fermesk er en vakker Irakisk dame. Fermesk derimot har hørt at Renas er en rik og velstående mann. Desverre blir begge skuffet, og ingen av beskrivelsene passer.
Gjennom en utrolig nedkortet film får man møtt problemene de støter på, både i kjærlighetslivet og sosialt. Helt i slutten av filmen har Renas og Fermesk en stor krangel, som fort snur til at de havner i sengen, som også er filmens sluttscene.
Filmens hovedtema er helt klart kjærlighet. Hvordan oppnår man kjærlighet, og hvordan holder man den gående? Temaet kommer godt frem i filmen, men det er til tider man kanskje skulle trodd Hisham Zaman ville fremstilt historien annerledes for at temaet skulle kommet tydeligere frem.
Dersom man skulle nominert Vinterland til prisen "Årets verste film" ville den desidert vunnet. Den er totalt blottet for alt som har med kreativitet å gjøre, og når man er ferdig å se filmen, sitter man igjen med en irritasjon at man virkelig kastet bort 53 minutter på å se dette søppelet. Regisør Hisham Zaman som ellers er en talentful og god regisør, klarer desverre ikke å levere denne gangen.
onsdag 18. mars 2009
Lyrikk
Denne ukens blogglekse omhandler lyrikk.
Lyrikk er en av de tre hovedsjangrene innenfor skjønnliteratur. De to andre er epikk og drama. Det som kjennetegner lyrikk er at det ofte er en fast rim/rytme og at det brukes rim.
I denne bloggoppgaven har jeg bestemt meg for å presentere diktet "Mauren" av Inger Hagerup.
Liten?
Jeg?
Langtifra. Jeg er akkurat stor nok.
Fyller meg selv helt
på langs og på tvers
fra øvers til nederst.
Er du større enn deg selv kanskje?
Diktet er som sagt skrevet av Inger Hagerup, og ble gitt ut i 1985, samme år som hennes død. Dette diktet er et dikt jeg har kunnet det meste av livet. Det ble lest for meg da jeg var liten, og jeg støter borti det rett som det er, og jeg får da et slags "flashback" til da jeg var liten, og mamma eller pappa leste dette diktet.
Budskapet i diktet er helt klart; å ha troen på seg selv. Fortelleren i diktet har veldig god selvtillit, og setter ikke spørsmål ved sin egen høyde, som det fokuseres mye på. Også merker man at fortellerstemmen går fra å være den som blir "snakket til" til å bli den som stiller spørsmålene. Dette er også ett tegn på god selvtillit.
Handlingen i diktet er ikke så vanskelig å tolke. Det handler om en person (eller maur) som har fått vite at den er liten. Personen (eller mauren) responderer med å forklare at den er akkurat passe stor for seg selv. Jeg mener derfor at temaet i diktet er selvtillit.
Lyrikk er en av de tre hovedsjangrene innenfor skjønnliteratur. De to andre er epikk og drama. Det som kjennetegner lyrikk er at det ofte er en fast rim/rytme og at det brukes rim.
I denne bloggoppgaven har jeg bestemt meg for å presentere diktet "Mauren" av Inger Hagerup.
Liten?
Jeg?
Langtifra. Jeg er akkurat stor nok.
Fyller meg selv helt
på langs og på tvers
fra øvers til nederst.
Er du større enn deg selv kanskje?
Diktet er som sagt skrevet av Inger Hagerup, og ble gitt ut i 1985, samme år som hennes død. Dette diktet er et dikt jeg har kunnet det meste av livet. Det ble lest for meg da jeg var liten, og jeg støter borti det rett som det er, og jeg får da et slags "flashback" til da jeg var liten, og mamma eller pappa leste dette diktet.
Budskapet i diktet er helt klart; å ha troen på seg selv. Fortelleren i diktet har veldig god selvtillit, og setter ikke spørsmål ved sin egen høyde, som det fokuseres mye på. Også merker man at fortellerstemmen går fra å være den som blir "snakket til" til å bli den som stiller spørsmålene. Dette er også ett tegn på god selvtillit.
Handlingen i diktet er ikke så vanskelig å tolke. Det handler om en person (eller maur) som har fått vite at den er liten. Personen (eller mauren) responderer med å forklare at den er akkurat passe stor for seg selv. Jeg mener derfor at temaet i diktet er selvtillit.
mandag 23. februar 2009
Mitt liv som hund
Denne ukens blogglekse omhandler filmen "Mitt liv som hund". Filmen er basert på boken med samme navn, skrevet av Reidar Jönssons. Boken ble filmatisert i 1985, og mannen som regiserte filmen var Lasse Hallström. Filmen ble svært godt mottatt. Ikke bare i Sverige, men over hele verden. Den vant hele 2 Oscar og en Golden Globe.
I filmen møter man mange temaer, og jeg tror det ville vært vanskelig å sette fingeren på ett hovedtema. Men blandt alle disse mangfoldige temaene vi møter i filmen, tror jeg de som stikker seg mest ut er forskjellen mellom barn og voksne, og mot. Filmen handler om en familie som bor i stockholm. Vi møter Ingemar (hovedpersonen), en irritabel og følelsesløs bror og en meget tuberkuløs mor, hvor sykdommen stadig forverres. Etter hvert i filmen klarer moren mindre og mindre å ta vare på guttene, og etter hvert blir de tvunget til å flytte fra moren. Ingemar flytter da til Småland, til sin onkel. Der blir han kjent med nye mennesker, deriblant en jente som heter Saga. Det er denne personen Ingemar knytter mest bånd med i Småland. Men mens Ingemar bare ser på Saga som en venn, kan det virke som om Saga vil at forholdet deres skal gå forbi det "vennestadiet". Jeg tror dette har en litt ødeleggende effekt på forholdet deres. Men etter å ha bodd på landet i noen uker, blir Ingemar sendt hjem, der han får tatt ett siste farvel med moren. For seeren av denne filmen kan det virke som at Ingemar er en litt naiv gutt som ikke helt skjønner hva som foregår i livet, og at han ikke klarer å uttrykke så mange følelser. Men det er som han hele tiden sier at: "Man må sammenligne". Han tar da laikas eksempel, der en stakkars hund ble send opp i verdensrommet. Jeg tror han mener at hvis du har det vondt, er det alltid noen som har eller har hatt det vondere enn deg. Jeg synes dette er en ganske god filosofi, fordi man vet at det aldri er en selv som har det værst.
Filmen går forsåvidt som på skinner: Det er ingen store avbrekk, de går ikke noe særlig frem eller tilbake i historien, men holder seg stort sett til en rett tidslinje.
De personene som man skaper seg et tettest forhold til er Ingemar, moren, Onkelen, og guttejenta Saga. Jeg vil ikke si at noen personer hverken er helt statiske eller helt dynamiske, men noen er det mer enn andre. F.eks. er Onkelen til Ingemar mye mer dynamisk enn moren til Ingemar, fordi han hele tiden tilpasser seg etter hvordan ting ligger ann, og etter hvordan situasjoner han er i. Jeg mener moren til Ingemar er en mye mer statisk person, som ikke er åpen for så mye. Uansett hva ingemar gjør for at moren skal bli glad, virker det som om hun bare viser det bort, fordi hun ikke vil ha hjelp. Men selv om moren til Ingemar ikke vil ta imot noe fra sønnen, så vet man at han innerst inne er glad i han. Men jeg tror at hun er så sliten etter mange år med sykdom at hun ikke lenger klarer å se lyst på ting. Det kan nesten virke som om hun har gitt opp å bli frisk.
Hvis man skulle se på noen av de personene som det virker som får livet til Ingemar på "rett kurs" så er det Onkelen og Saga. Begge er med på hver sin helt unikt spesielle måte som får Ingemar til å føle seg verdt noe. Jeg tror at det etterhvert i filmen er disse to personene, samt Ingemar som man knytter et sterkt bånd til, fordi de utstråler en veldig positiv og trygg energi. Jeg tror det er derfor Ingemar liker seg så godt på Småland.
Handlingen i filmen foregår i Sverige på midten av 80-tallet. Stedene filmen foregår i er hovedsaklig Småland, og Stockholm. Jeg tror at de som har laget filmen har valgt disse to stedene fordi de er så utrolig ulike. Stockholm er jo en by med mange mennesker, biler osv, mens Småland er en rolig del av Sverige der alle folk kjenner hverandre, og hvor alle kan føle at de er en del av noe. Man merker en tydelig forskjell på ingemars personlighet dersom han er i Stockholm eller i Småland. I stockholm virker han veldig innesluttet og redd, mens i Småland for han utløp for all energi, alt sosialt, og ellers hva han måtte ønske.
Når jeg sitter og ser en film (spesielt en jeg ikke har sett før) så fokuserer jeg ikke så mye på hvilke virkemidler som blir brukt i filmen. Det blir derfor vanskelig å beskrive f.eks. hvilke kameravinkler som ble brukt. Men jeg tror at dersom det hadde vært et spelsielt bruk av vinkling på kamera i en scene ville jeg nok lagt merke til det. Jeg kan derfor legge den ene hånden på hjerte og den andre på tastaturet og si at det ikke ble brukt noe særlig spesielle kameravinkler i filmen. Men en ting som virkelig vekket meg under filmen er den forskjellige bruken av lys og lyd i de forskjellige stedene handlingen foregår. I Stockholm er det grått og dystert, og hele tiden blir man plaget av den stadige duren av biler som kjører forbi. Mens i Småland er det brukt mye lysere omgivelser under innspillingen, og dermed blir Småland fremstilt som et mye hyggeligere sted enn Stockholm.
Jeg synes denne filmen var bra, men det er i enkelte scener av filmen hvor handlingene til de forskjellige personene irriterer meg litt. Men jeg regner med at det kun er sånn filmen er ment å være. Det var den første gangen jeg så filmen, men det er desidert ikke den siste!
Please leave a comment.
I filmen møter man mange temaer, og jeg tror det ville vært vanskelig å sette fingeren på ett hovedtema. Men blandt alle disse mangfoldige temaene vi møter i filmen, tror jeg de som stikker seg mest ut er forskjellen mellom barn og voksne, og mot. Filmen handler om en familie som bor i stockholm. Vi møter Ingemar (hovedpersonen), en irritabel og følelsesløs bror og en meget tuberkuløs mor, hvor sykdommen stadig forverres. Etter hvert i filmen klarer moren mindre og mindre å ta vare på guttene, og etter hvert blir de tvunget til å flytte fra moren. Ingemar flytter da til Småland, til sin onkel. Der blir han kjent med nye mennesker, deriblant en jente som heter Saga. Det er denne personen Ingemar knytter mest bånd med i Småland. Men mens Ingemar bare ser på Saga som en venn, kan det virke som om Saga vil at forholdet deres skal gå forbi det "vennestadiet". Jeg tror dette har en litt ødeleggende effekt på forholdet deres. Men etter å ha bodd på landet i noen uker, blir Ingemar sendt hjem, der han får tatt ett siste farvel med moren. For seeren av denne filmen kan det virke som at Ingemar er en litt naiv gutt som ikke helt skjønner hva som foregår i livet, og at han ikke klarer å uttrykke så mange følelser. Men det er som han hele tiden sier at: "Man må sammenligne". Han tar da laikas eksempel, der en stakkars hund ble send opp i verdensrommet. Jeg tror han mener at hvis du har det vondt, er det alltid noen som har eller har hatt det vondere enn deg. Jeg synes dette er en ganske god filosofi, fordi man vet at det aldri er en selv som har det værst.
Filmen går forsåvidt som på skinner: Det er ingen store avbrekk, de går ikke noe særlig frem eller tilbake i historien, men holder seg stort sett til en rett tidslinje.
De personene som man skaper seg et tettest forhold til er Ingemar, moren, Onkelen, og guttejenta Saga. Jeg vil ikke si at noen personer hverken er helt statiske eller helt dynamiske, men noen er det mer enn andre. F.eks. er Onkelen til Ingemar mye mer dynamisk enn moren til Ingemar, fordi han hele tiden tilpasser seg etter hvordan ting ligger ann, og etter hvordan situasjoner han er i. Jeg mener moren til Ingemar er en mye mer statisk person, som ikke er åpen for så mye. Uansett hva ingemar gjør for at moren skal bli glad, virker det som om hun bare viser det bort, fordi hun ikke vil ha hjelp. Men selv om moren til Ingemar ikke vil ta imot noe fra sønnen, så vet man at han innerst inne er glad i han. Men jeg tror at hun er så sliten etter mange år med sykdom at hun ikke lenger klarer å se lyst på ting. Det kan nesten virke som om hun har gitt opp å bli frisk.
Hvis man skulle se på noen av de personene som det virker som får livet til Ingemar på "rett kurs" så er det Onkelen og Saga. Begge er med på hver sin helt unikt spesielle måte som får Ingemar til å føle seg verdt noe. Jeg tror at det etterhvert i filmen er disse to personene, samt Ingemar som man knytter et sterkt bånd til, fordi de utstråler en veldig positiv og trygg energi. Jeg tror det er derfor Ingemar liker seg så godt på Småland.
Handlingen i filmen foregår i Sverige på midten av 80-tallet. Stedene filmen foregår i er hovedsaklig Småland, og Stockholm. Jeg tror at de som har laget filmen har valgt disse to stedene fordi de er så utrolig ulike. Stockholm er jo en by med mange mennesker, biler osv, mens Småland er en rolig del av Sverige der alle folk kjenner hverandre, og hvor alle kan føle at de er en del av noe. Man merker en tydelig forskjell på ingemars personlighet dersom han er i Stockholm eller i Småland. I stockholm virker han veldig innesluttet og redd, mens i Småland for han utløp for all energi, alt sosialt, og ellers hva han måtte ønske.
Når jeg sitter og ser en film (spesielt en jeg ikke har sett før) så fokuserer jeg ikke så mye på hvilke virkemidler som blir brukt i filmen. Det blir derfor vanskelig å beskrive f.eks. hvilke kameravinkler som ble brukt. Men jeg tror at dersom det hadde vært et spelsielt bruk av vinkling på kamera i en scene ville jeg nok lagt merke til det. Jeg kan derfor legge den ene hånden på hjerte og den andre på tastaturet og si at det ikke ble brukt noe særlig spesielle kameravinkler i filmen. Men en ting som virkelig vekket meg under filmen er den forskjellige bruken av lys og lyd i de forskjellige stedene handlingen foregår. I Stockholm er det grått og dystert, og hele tiden blir man plaget av den stadige duren av biler som kjører forbi. Mens i Småland er det brukt mye lysere omgivelser under innspillingen, og dermed blir Småland fremstilt som et mye hyggeligere sted enn Stockholm.
Jeg synes denne filmen var bra, men det er i enkelte scener av filmen hvor handlingene til de forskjellige personene irriterer meg litt. Men jeg regner med at det kun er sånn filmen er ment å være. Det var den første gangen jeg så filmen, men det er desidert ikke den siste!
Please leave a comment.
søndag 8. februar 2009
Viva la Vida - Lev livet!
Musikkvideoen jeg nå skal blogge om heter Viva la Vida, og er skrevet/fremført av Coldplay. Sangen tilhører albumet Viva la Vida or Death and All his Friends, som ble utgitt i 2008. "Viva la Vida" er spansk, og betyr "lev livet", som også er hovedtemaet i sangen.
Jeg tror målgruppen for sangen er de menneskene som engang i tiden gjorde masse, og som så frykten i hvitøyet, men som ikke lenger tør å gjøre så mye, og som med tiden kanskje er blitt litt reserverte. Sangen går under sjangeren Alternativ Rock, som er en undersjanger av Punk Rock.
I used to rule the world
Seas would rise when I gave the word
Now in the morning I sleep alone
Sweep the streets I used to own
I used to roll the dice
Feel the fear in my enemy's eyes
Listen as the crowd would sing:
"Now the old king is dead! Long live the king!"
One minute I held the key
Next the walls were closed on me
And I discovered that my castles stand
Upon pillars of salt, and pillars of sand
I hear Jerusalem bells are ringing
Roman cavalry choirs are singing
Be my mirror my sword and shield
My missionaries in a foreign field
For some reason I can't explain
Once you know there was never, never an honest word
That was when I ruled the world
It was the wicked and wild wind
Blew down the doors to let me in
Shattered windows and the sound of drums
People couldn't believe what I'd become
Revolutionaries wait
For my head on a silver plate
Just a puppet on a lonely string
Oh who would ever want to be king?
I hear Jerusalem bells are ringing
Roman cavalry choirs are singing
Be my mirror my sword and shield
My missionaries in a foreign field
For some reason I can't explain
I know Saint Peter won't call my name
Never an honest work
But that was when I ruled the world
Hear Jerusalem bells are ringing
Roman cavalry choirs are singing
Be my mirror my sword and shield
My missionaries in a foreign field
For some reason I can't explain
I know Saint Peter will call my name
Never an honest word
But that was when I ruled the world.
I bunn og grunn virker det som om hele teksten er bygget opp på at sangeren eller fortelleren før i tiden var en mann uten frykt, og som tok forskjellige utfordringer hvis han fikk sjansen. Men som han stadig ender versene med: "But that was when i ruled the world". En annen ting som er et tydelig tegn på at forfatteren mener han "eide" verden før, men at den nå har gått fra han, er ved at han sier at "One minute I held the key. Next the walls were closed on me". I disse setningene er nøkkelen et tegn på seier og ære, mens veggene er et tegn på nederlag og forakt.
Når det gjelder "the making" av musikkvideoen til "Viva la Vida", fant jeg ikke ut av mer enn at det er Hype Williams som har regissert den. Selv om jeg satt i nesten 30 minutter og dunket hodet mot tastaturet på pcen min, ville det ikke komme opp noe mer fakta. Litt dårlig at det ikke ligger noe fakta om denne videoen ute, med tanke på at den har over 36 millioner visninger på nettstedet Youtube...
Men jeg har også noe forståelse for dette. Det er ikke mye variasjon i videoen. Nærmest hele videoen står kameraet ca. 3 meter fra kroppen til vokalist Chris Martin, som heller ikke gjorde så mye for å gjøre videoen interessant. For min del synes jeg at 4 minutter med vifting av armer og hode kanskje blir noe ensformig.
Videoen har heller ikke noen særlig handling. Dette er litt rart, fordi sangen omhandler en del handling og forskjellige hendelser. Jeg vil ikke kategorisere denne videoen for å ha godt samspill mellom musikk og bilde, men heller at den er veldig usammenhengende. Dersom man hadde fått spilt lyd og bilde hver for seg, ville man aldri ha klart å plassere dem sammen, med mindre man hadde sett musikkvideoen før.
Jeg mener at hvis man skulle kategorisere denne videoen, ville den gått under kategorien "meget rotete og uoversiktlig". Videoen er hverken en konsertvideo, en fortellende video eller en collage. Men dersom jeg måtte plassere den innenfor en av disse tre kategoriene, ville den nok gått inn under "collage". Musikkvideoen er som sagt en rotete blanding av mange små, men like klipp av vokalist Chris Martin som vifter med armene. Man får også små, altfor raske bilder av de forskjellige instrumentene som ble brukt i inspillingen av sangen. Jeg tror at dersom man sitter og ser på denne videoen i et mørkt rom, vil sjansen for å utløse et epilepsi-anfall øke dramatisk.
Dersom man skal se en sammenheng mellom lyd og bilde, må man sitte en god stund for å prøve og finne noe. For meg tok det omtrent 20 visninger av videoen før jeg skjønte en sammenheng mellom håndbevegelsene til vokalisten og teksten i sangen. Men bortsett fra at man også får skimtet små bilder av kirkeklokker når Chris Martin synger "Hear Jerusalem bells are ringing", er det ikke mange andre synkrone ting som skjer.
Når man leser dette innlegget kan det virke som om jeg er meget kritisk til videoen, og at jeg kanskje ikke liker den i det hele tatt. Men sannheten er at jeg faktisk synes denne videoen gjør meg roligere. Jeg har en teori på hvorfor akkurat dette skjer. Gjennom hele videoen blir rolig, men fyldig lys dyttet mot oss, litt som røyk. Jeg tror det er den illusjonen som denne røyken skaper som gjør at jeg blir veldig avslappet og rolig.
Miljøet vi møter i denne musikkvideoen er stort sett overkroppen til vokalisten, og noen små, kjappe bilder av de andre gruppemedlemmene. Jeg vil ikke definere dette som miljø, men heller de forskjellige "stedene" vi får opplevd.
Før jeg runder av er det ett symbol i filmen jeg vil gå nærmere inn på. I starten av filmen ser man en roseknopp. I løpet av de første 10-20 sekundene av filmen ser man denne knoppen utvikle seg til å bli en fulkommen rose. Denne rosen er et klart symbol på innholdet i sangteksten. Rosen blir så tatt rolig av skjermen, og et kornete ansikt tilhørende vokalist Chris Martin kommer opp på skjermen, og han begynner: "I used to rule the world". Gjennom hele videoen holder rosen seg skjult, men på slutten, når videoen skal avsluttes, har produsenten brukt et triks som jeg mener gjør videoen meget godt gjennomtenkt. Helt på slutten, mister ett og ett medlem av gruppa Coldplay "kronbladene" sine, og blir borte. Dette lille trikset gjorde såppas inntrykk på meg, at jeg synes det veier opp for at videoen har vært relativt tam i midten.
Denne musikkvideoen er IKKE den beste jeg har sett. Men tvertimot, det er IKKE den dårligste jeg har sett heller. Men jeg mener at selv om det ikke er mye handling i videoen, og den til tider kanskje kan bli relativt kjedelig, så får den iallefall fortalt budskapet i sangen; Lev livet! Du lever bare en gang.
Men jeg synes dessverre ikke videoen er like bra som sangen. For øyeblikket er dette en av mine mest spilte sanger, og jeg overdriver ikke når jeg sier at denne musikkvideoen skuffet meg litt. Jeg valgte jo denne sangen i håp om at videoen skulle vekke like mange forskjellige følelser hos meg som sangen gjør, men jeg ble som sagt ikke overrasket.
Please leave a comment
Jeg tror målgruppen for sangen er de menneskene som engang i tiden gjorde masse, og som så frykten i hvitøyet, men som ikke lenger tør å gjøre så mye, og som med tiden kanskje er blitt litt reserverte. Sangen går under sjangeren Alternativ Rock, som er en undersjanger av Punk Rock.
I used to rule the world
Seas would rise when I gave the word
Now in the morning I sleep alone
Sweep the streets I used to own
I used to roll the dice
Feel the fear in my enemy's eyes
Listen as the crowd would sing:
"Now the old king is dead! Long live the king!"
One minute I held the key
Next the walls were closed on me
And I discovered that my castles stand
Upon pillars of salt, and pillars of sand
I hear Jerusalem bells are ringing
Roman cavalry choirs are singing
Be my mirror my sword and shield
My missionaries in a foreign field
For some reason I can't explain
Once you know there was never, never an honest word
That was when I ruled the world
It was the wicked and wild wind
Blew down the doors to let me in
Shattered windows and the sound of drums
People couldn't believe what I'd become
Revolutionaries wait
For my head on a silver plate
Just a puppet on a lonely string
Oh who would ever want to be king?
I hear Jerusalem bells are ringing
Roman cavalry choirs are singing
Be my mirror my sword and shield
My missionaries in a foreign field
For some reason I can't explain
I know Saint Peter won't call my name
Never an honest work
But that was when I ruled the world
Hear Jerusalem bells are ringing
Roman cavalry choirs are singing
Be my mirror my sword and shield
My missionaries in a foreign field
For some reason I can't explain
I know Saint Peter will call my name
Never an honest word
But that was when I ruled the world.
I bunn og grunn virker det som om hele teksten er bygget opp på at sangeren eller fortelleren før i tiden var en mann uten frykt, og som tok forskjellige utfordringer hvis han fikk sjansen. Men som han stadig ender versene med: "But that was when i ruled the world". En annen ting som er et tydelig tegn på at forfatteren mener han "eide" verden før, men at den nå har gått fra han, er ved at han sier at "One minute I held the key. Next the walls were closed on me". I disse setningene er nøkkelen et tegn på seier og ære, mens veggene er et tegn på nederlag og forakt.
Når det gjelder "the making" av musikkvideoen til "Viva la Vida", fant jeg ikke ut av mer enn at det er Hype Williams som har regissert den. Selv om jeg satt i nesten 30 minutter og dunket hodet mot tastaturet på pcen min, ville det ikke komme opp noe mer fakta. Litt dårlig at det ikke ligger noe fakta om denne videoen ute, med tanke på at den har over 36 millioner visninger på nettstedet Youtube...
Men jeg har også noe forståelse for dette. Det er ikke mye variasjon i videoen. Nærmest hele videoen står kameraet ca. 3 meter fra kroppen til vokalist Chris Martin, som heller ikke gjorde så mye for å gjøre videoen interessant. For min del synes jeg at 4 minutter med vifting av armer og hode kanskje blir noe ensformig.
Videoen har heller ikke noen særlig handling. Dette er litt rart, fordi sangen omhandler en del handling og forskjellige hendelser. Jeg vil ikke kategorisere denne videoen for å ha godt samspill mellom musikk og bilde, men heller at den er veldig usammenhengende. Dersom man hadde fått spilt lyd og bilde hver for seg, ville man aldri ha klart å plassere dem sammen, med mindre man hadde sett musikkvideoen før.
Jeg mener at hvis man skulle kategorisere denne videoen, ville den gått under kategorien "meget rotete og uoversiktlig". Videoen er hverken en konsertvideo, en fortellende video eller en collage. Men dersom jeg måtte plassere den innenfor en av disse tre kategoriene, ville den nok gått inn under "collage". Musikkvideoen er som sagt en rotete blanding av mange små, men like klipp av vokalist Chris Martin som vifter med armene. Man får også små, altfor raske bilder av de forskjellige instrumentene som ble brukt i inspillingen av sangen. Jeg tror at dersom man sitter og ser på denne videoen i et mørkt rom, vil sjansen for å utløse et epilepsi-anfall øke dramatisk.
Dersom man skal se en sammenheng mellom lyd og bilde, må man sitte en god stund for å prøve og finne noe. For meg tok det omtrent 20 visninger av videoen før jeg skjønte en sammenheng mellom håndbevegelsene til vokalisten og teksten i sangen. Men bortsett fra at man også får skimtet små bilder av kirkeklokker når Chris Martin synger "Hear Jerusalem bells are ringing", er det ikke mange andre synkrone ting som skjer.
Når man leser dette innlegget kan det virke som om jeg er meget kritisk til videoen, og at jeg kanskje ikke liker den i det hele tatt. Men sannheten er at jeg faktisk synes denne videoen gjør meg roligere. Jeg har en teori på hvorfor akkurat dette skjer. Gjennom hele videoen blir rolig, men fyldig lys dyttet mot oss, litt som røyk. Jeg tror det er den illusjonen som denne røyken skaper som gjør at jeg blir veldig avslappet og rolig.
Miljøet vi møter i denne musikkvideoen er stort sett overkroppen til vokalisten, og noen små, kjappe bilder av de andre gruppemedlemmene. Jeg vil ikke definere dette som miljø, men heller de forskjellige "stedene" vi får opplevd.
Før jeg runder av er det ett symbol i filmen jeg vil gå nærmere inn på. I starten av filmen ser man en roseknopp. I løpet av de første 10-20 sekundene av filmen ser man denne knoppen utvikle seg til å bli en fulkommen rose. Denne rosen er et klart symbol på innholdet i sangteksten. Rosen blir så tatt rolig av skjermen, og et kornete ansikt tilhørende vokalist Chris Martin kommer opp på skjermen, og han begynner: "I used to rule the world". Gjennom hele videoen holder rosen seg skjult, men på slutten, når videoen skal avsluttes, har produsenten brukt et triks som jeg mener gjør videoen meget godt gjennomtenkt. Helt på slutten, mister ett og ett medlem av gruppa Coldplay "kronbladene" sine, og blir borte. Dette lille trikset gjorde såppas inntrykk på meg, at jeg synes det veier opp for at videoen har vært relativt tam i midten.
Denne musikkvideoen er IKKE den beste jeg har sett. Men tvertimot, det er IKKE den dårligste jeg har sett heller. Men jeg mener at selv om det ikke er mye handling i videoen, og den til tider kanskje kan bli relativt kjedelig, så får den iallefall fortalt budskapet i sangen; Lev livet! Du lever bare en gang.
Men jeg synes dessverre ikke videoen er like bra som sangen. For øyeblikket er dette en av mine mest spilte sanger, og jeg overdriver ikke når jeg sier at denne musikkvideoen skuffet meg litt. Jeg valgte jo denne sangen i håp om at videoen skulle vekke like mange forskjellige følelser hos meg som sangen gjør, men jeg ble som sagt ikke overrasket.
Please leave a comment
mandag 2. februar 2009
House of the Rising Sun - The Animals
Jeg valgte denne sangen fordi det er en sang jeg hørte på mye da jeg var liten, og fordi det er en sang jeg tror jeg vil huske så lenge jeg lever. For de som ikke fikk med seg det, heter sangen House of the Rising Sun og er skrevet/framført av The Animals.
Sangen deles hovedsaklig inn i to deler. Den ene delen forteller sangeren om ting som har skjedd før i tiden, mens i den andre og siste delen forteller sangeren om ting som skjer i nåtiden. Stemningen i sangen er ganske dyster (sangeren virker ikke helt optimistisk til innholdet i sangen). Med dette mener jeg at det virker som om sangeren har skapt seg sitt eget forhold til det han synger om.
Teksten formidler ikke noe spesielt syn, men legger kanskje frem en skjult beskjed i teksten når han sier at "Oh mother, tell your children not to do what i have done". Med dette mener han at han har levd et liv som kanskje ikke helt er det livet man vil leve.
På enkelte steder i sangteksten kan det virke som om forfatteren har helt konsekvendt lagt på enderim, mens andre steder i teksten kan det virke som om han har fjernet dem helt med vilje. Jeg tror det er dette som gjør at teksten får en viss flyt, men også en del pauser, som gjør at man kan tenke litt over hva sangen handler om.
Sammenhengen mellom musikk og tekst mener jeg er veldig godt koordinert. Sangerens stemme følger hele tiden toneleiet til musikken, og der hvor sangeren styrker stemmen og synger høyere, går musikken også opp noen hakk.
Jeg tror at denne teksten er lagd litt for å lage en samfunnsdebatt om 60-tallets ungdom. Gjennom hele teksten føler man at han prøver å formidle at man skal gi barna sine mer omsorg, og prøve å få dem til å IKKE følge veien sangeren (og antageligvis mange andre) valgte å gå.
There is a house in New Orleans
they call the Rising Sun.
And it's been the ruin of many a poor boy,
and God I know I'm one.
My mother was a tailor,
she sewed my new blue jeans.
My father was a gambling man,
down in New Orleans.
Now the only thing a gambler needs
is a suitcase and a trunk.
And the only time he's satisfied
is when he's on a drunk.
Oh mother tell your children,
not to do what I have done.
Spend your lives in sin and misery
in the house of the Rising Sun.
Well I got one foot on the platform and
the other foot on the train.
I'm goin back to New Orleans
to wear that ball and chain.
Well there is a house in New Orleans
they call the Rising Sun
And it's been the ruin of many a poor boy,
and God I know I'm one.
Please leave a comment :)
Sangen deles hovedsaklig inn i to deler. Den ene delen forteller sangeren om ting som har skjedd før i tiden, mens i den andre og siste delen forteller sangeren om ting som skjer i nåtiden. Stemningen i sangen er ganske dyster (sangeren virker ikke helt optimistisk til innholdet i sangen). Med dette mener jeg at det virker som om sangeren har skapt seg sitt eget forhold til det han synger om.
Teksten formidler ikke noe spesielt syn, men legger kanskje frem en skjult beskjed i teksten når han sier at "Oh mother, tell your children not to do what i have done". Med dette mener han at han har levd et liv som kanskje ikke helt er det livet man vil leve.
På enkelte steder i sangteksten kan det virke som om forfatteren har helt konsekvendt lagt på enderim, mens andre steder i teksten kan det virke som om han har fjernet dem helt med vilje. Jeg tror det er dette som gjør at teksten får en viss flyt, men også en del pauser, som gjør at man kan tenke litt over hva sangen handler om.
Sammenhengen mellom musikk og tekst mener jeg er veldig godt koordinert. Sangerens stemme følger hele tiden toneleiet til musikken, og der hvor sangeren styrker stemmen og synger høyere, går musikken også opp noen hakk.
Jeg tror at denne teksten er lagd litt for å lage en samfunnsdebatt om 60-tallets ungdom. Gjennom hele teksten føler man at han prøver å formidle at man skal gi barna sine mer omsorg, og prøve å få dem til å IKKE følge veien sangeren (og antageligvis mange andre) valgte å gå.
There is a house in New Orleans
they call the Rising Sun.
And it's been the ruin of many a poor boy,
and God I know I'm one.
My mother was a tailor,
she sewed my new blue jeans.
My father was a gambling man,
down in New Orleans.
Now the only thing a gambler needs
is a suitcase and a trunk.
And the only time he's satisfied
is when he's on a drunk.
Oh mother tell your children,
not to do what I have done.
Spend your lives in sin and misery
in the house of the Rising Sun.
Well I got one foot on the platform and
the other foot on the train.
I'm goin back to New Orleans
to wear that ball and chain.
Well there is a house in New Orleans
they call the Rising Sun
And it's been the ruin of many a poor boy,
and God I know I'm one.
Please leave a comment :)
søndag 1. februar 2009
onsdag 28. januar 2009
7 ting du antageligvis ikke visste om meg..
7 unødvendige og unyttige fakta om Tellef Østereng
1. Jeg elsker å hoppe på trampoline. I sommersesongen bruker jeg flere timer om dagen på dette
2. Jeg blir nesten aldri sur.
3. Jeg kom på 3 plass i NM i judo, 2008.
4. Jeg hater kunst. Kunst og håndtverkstimene på barne og ungdomsskolen ble heller knust og hærverk for min del..
5. Jeg er 1/16 russisk, 1/4 dansk, 1/2 norsk og noe annet. Svensk eller noe slikt.
6. Jeg har ingen yndlingsmusikk. Jeg hører på alt fra Opera og Andrea Bocelli, til Death Metal og Cannibal Corpse.
7. Jeg synes Hoff er et morsomt navn
Jeg tagger Mago
1. Jeg elsker å hoppe på trampoline. I sommersesongen bruker jeg flere timer om dagen på dette
2. Jeg blir nesten aldri sur.
3. Jeg kom på 3 plass i NM i judo, 2008.
4. Jeg hater kunst. Kunst og håndtverkstimene på barne og ungdomsskolen ble heller knust og hærverk for min del..
5. Jeg er 1/16 russisk, 1/4 dansk, 1/2 norsk og noe annet. Svensk eller noe slikt.
6. Jeg har ingen yndlingsmusikk. Jeg hører på alt fra Opera og Andrea Bocelli, til Death Metal og Cannibal Corpse.
7. Jeg synes Hoff er et morsomt navn
Jeg tagger Mago
onsdag 7. januar 2009
Digitale fortellinger
I uke 49 skulle vi starte med noe som heter "digitale fortellinger". Her skal man sette sammen lyder, stemmeklipp, video og bilder til fortellinger laget i programmer som Photostory eller Windows Movie Maker.
Photostoryen vår målte kanskje ikke helt til forventningene. Det var ikke særlig samkjøring mellom lyd og bilde, og det var ikke noen naturlig gli.
Så: Litt om fremgangen.
Første dagen av prosjektet, dagen vi fikk oppgaven, skrev vi ned historien. Den historien var den vi brukte gjennom hele prosjektet, men underveis ble det gjort noen endringer.
Den andre dagen av gruppearbeidet, var ikke jeg på skolen. Jeg hadde studiedag.
Den tredje, og siste dagen vi jobbet med arbeidet (tirsdag 6. januar, etter skolen), la vi på stemmer, bilder, og koordinerte photostoryen så godt vi kunne.
Så, litt om de andre photostoryene i klassen.
Jeg synes at alle photostoryene i klassen var bra. Noen var mer morsomme enn andre, og noen hadde mer handling og baktanke enn andre. Det var stor variasjon, men det var to photostoryer som utmerket seg. Even, Dag og Håvard sin presentasjon hadde mye handling, baktanke og følelser. Mens Henrik og Marcus sin film om en same, var desidert den morsomste.
Jeg synes et slikt prosjekt er morsomt, fordi man får en veldig anderledes skoledag når man jobber med slike prosjekter. Jeg synes det har væært litt lite utfordrende, men jeg vil gjerne gjøre det igjen.
Please leave a comment :)
Photostoryen vår målte kanskje ikke helt til forventningene. Det var ikke særlig samkjøring mellom lyd og bilde, og det var ikke noen naturlig gli.
Så: Litt om fremgangen.
Første dagen av prosjektet, dagen vi fikk oppgaven, skrev vi ned historien. Den historien var den vi brukte gjennom hele prosjektet, men underveis ble det gjort noen endringer.
Den andre dagen av gruppearbeidet, var ikke jeg på skolen. Jeg hadde studiedag.
Den tredje, og siste dagen vi jobbet med arbeidet (tirsdag 6. januar, etter skolen), la vi på stemmer, bilder, og koordinerte photostoryen så godt vi kunne.
Så, litt om de andre photostoryene i klassen.
Jeg synes at alle photostoryene i klassen var bra. Noen var mer morsomme enn andre, og noen hadde mer handling og baktanke enn andre. Det var stor variasjon, men det var to photostoryer som utmerket seg. Even, Dag og Håvard sin presentasjon hadde mye handling, baktanke og følelser. Mens Henrik og Marcus sin film om en same, var desidert den morsomste.
Jeg synes et slikt prosjekt er morsomt, fordi man får en veldig anderledes skoledag når man jobber med slike prosjekter. Jeg synes det har væært litt lite utfordrende, men jeg vil gjerne gjøre det igjen.
Please leave a comment :)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
